Britt Hansen er ensbetydende med Fram og har tilbrakt store deler av sitt voksenliv i Framparken. De siste par månedene har «Mor Fram» i stedet vært nødt til å bruke tiden sin på sykehus og helseinstitusjoner, etter at et blødende magesår i midten av mars viste seg å være noe enda verre enn først antatt.
Søndag ble det et sterkt gjensyn med både spillere, trenere og øvrige Fram-venner, da Britt uten forvarsel dukket opp på A-lagstreningen etter lang tids fravær.
– Det var både rørende, vemodig og hyggelig å se dem igjen. Jeg tror jeg klarte meg tålelig bra. Vi snakket løst og fast om ting og tang, litt om meg og litt om dem. Det dreide seg ikke bare om meg, og det var jeg glad for, sier Britt.
Hun omtaler bare spillerne som «gutta mine», og selv om fotball blir ubetydelig i møte med alvorlig sykdom, sørget Britt også for å minne dem om hva det handler om når Rælingen kommer på besøk til «Folkets kamp» mandag.
På sin faste plass
For første gang denne sesongen kommer hun til å være på plass i Framparken til en hjemmekamp, fra sin vante plass inne i spillertunnelen.
– Gutta fikk litt voksenkjeft av mor i dag. «Nå må dere skjerpe dere», sa jeg. Herregud, det går ikke an å spille sånn når jeg har ligget og sett på dem på sykehus og sykehjem, sier Britt og ler.
Humøret er slik vi kjenner det, det samme er den kjappe replikken, tross et alvorlig bakteppe som ville preget de fleste av oss.
Om jeg hadde bodd alene, ville jeg vært død
For de siste månedene har ikke vært noe å spøke med for Britt. Det startet med svært hovne bein og en hastetime hos legen i mars. Hun fikk vanndrivende tabletter som hun tok tre dager på rad. Den siste av dagene – søndag 15.mars – gikk alt i svart.
– Mamma (Reidun) fikk ikke lenger kontakt med meg. Om jeg hadde bodd alene, ville jeg vært død, forteller Britt.
Hun ble hastet til sykehus i ambulanse, og husker ingenting før hun våknet igjen onsdag kveld. Da var hun operert for et livstruende blødende magesår. Britt ankom sykehuset med en blodprosent på tre, en verdi som for kvinner normalt skal ligge mellom 11,5-15. Hun fikk tilført ni enheter med blod.
– Jeg skjønte ingenting da jeg våknet og ble fortalt at det var onsdag. Det er fire dager som er strøket fra hukommelsen min, sier Britt.
Brutal beskjed
Dessverre skulle det komme flere dårlige nyheter. Da legene utførte en såkalt gastroskopi på henne, altså en undersøkelse der man fører et lite kamera gjennom svelget og ned i magen, ble det oppdaget noe urovekkende.
– «Du har en sykdom på leveren din», sa legen til meg. Jeg ba ham kalle en spade for en spade og fortelle meg akkurat hva de hadde funnet. «Vi har ikke fått svarene på alle blodprøvene, men det ser ut som det er kreft i leveren.»
Britt har fått beskjed om at hun ikke kommer til å bli frisk fra kreften. Akkurat hva det innebærer, er det ingen som vet. Men ettersom Britt liker klar tale er det like greit å stille spørsmålet rett ut:
– Kan dette gå bra?
– I utgangspunktet ikke. Det blir ikke bra, og svulsten i leveren kan ikke opereres. Men vi snakker om å holde kreften i sjakk, for den har ikke spredd seg til andre indre organer. Enn så lenge er det stabilt, sier hun.
Både immunterapi og cellegift er to mulige behandlingsmåter. Ikke for å fjerne kreften, men for å holde sykdommen på avstand og bremse den så lenge som mulig. Hvor lenge er det vanskelig å si noe om.
Det positive er at Britt har blitt bedre og bedre siden den traumatiske perioden i mars. Etter å ha vært innlagt på sykehus i Tønsberg er de siste åtte ukene tilbrakt ved Larvik Helsehus. 15. mai følte hun seg såpass frisk at det var på tide å reise hjem.
Akkurat den datoen er litt ekstra spesiell av flere grunner: 15. mai i fjor døde Britts ektemann, Arild Mathisen, etter lengre tids sykdom.
– Det var både litt vemodig og litt deilig. Alt ble liksom satt litt i perspektiv, sier hun.
«Lev hver dag som det er din siste» er en setning man hører jevnlig. For flere av oss er det kanskje mer enn klisjé enn en leveregel. Men hvordan er det for noen som nettopp har fått beskjed om at kreften er uhelbredelig?
Jeg kan ikke akkurat si at «gud, i april 2028 skal jeg gjøre det og det». Så dum er jeg ikke. Derfor er jeg veldig fornøyd hver dag jeg våkner og ikke har vondt.
– Er det sånn at man tenker «nå skal jeg kose meg skikkelig og unne meg noe ekstra»?
– He-he, ja, det blir vel litt sånn. Samtidig synes jeg jo at jeg har hatt det så bra ellers. Så hva skal jeg egentlig gjøre annerledes? Reise til utlandet, liksom? Det hadde jeg ikke orket, og i hvert fall ikke siden jeg da ville vært nødt til å bevege meg en del. Og det klarer jeg ikke nå. Men ellers synes jeg at jeg lever og ånder som jeg alltid har gjort, sier Britt.
Og legger til:
– Nå tar vi sommeren først, og da er jeg fornøyd med det. Så kommer høsten, og da har mora mi bursdag. Så er det straks jul, og det beste jeg vet er jula. Da tar vi den også. Jeg deler litt opp i etapper. Jeg kan ikke akkurat si at «gud, i april 2028 skal jeg gjøre det og det». Så dum er jeg ikke. Derfor er jeg veldig fornøyd hver dag jeg våkner og ikke har vondt. «Så deilig, sol ute», tenkte jeg da jeg våknet i dag.
Snaue to uker etter at Britt havnet på sykehus ble spillerne informert om situasjonen etter en trening. Flere tok beskjeden tungt, og da Britt var i god nok form til det, ønsket flere av dem å besøke henne på sykehuset.
Snaue 40 år i Fram
Britt Hansen begynte å vaske drakter i Fram allerede høsten 1987. Da var hun 17 år. Siden har hun blitt værende. Helt fram til midten av mars i år sørget hun for at spillerne alltid kom til dekket bord på trening og kamp, og for at det alltid var hyggelig å komme til Framparken.
Søndag var hun altså tilbake. Quiterio Alamo hentet henne hjemme en halvtime før treningen.
– Jeg tror spesielt Marius (Jacobsen) var overrasket over å se meg i dag, etter å ha sett meg på sykehuset halvannen uke etter at jeg ble lagt inn. Da så jeg ikke veldig fresh ut, du kan jo tenke deg, ler Britt.
– Marius sto på vaskerommet da jeg kom inn, og det ble stille noen sekunder da han snudde seg. «Å faen, er det deg, Britt!» sa han. Det var mange gode klemmer og gode ord. Det var fint.
Britt er fortsatt sykmeldt en måned, og selv om hun beskriver egen form som «tålelig bra», er den ikke god nok til å gjenoppta arbeidet. Men det står definitivt ikke på lysten.
– Jeg har jo veldig lyst, selv om jeg tviler på at jeg kan gå tilbake til full jobb, som jeg har hatt. Vi får se hvordan det går framover. Det som er veldig bra er at jeg ikke har noe smerter i det hele tatt. Jeg går ikke engang på smertestillende, og tar ikke så mye som en Paracet.
– Er det et mål for deg å klargjøre garderoben til kamp igjen?
– Jeg synes i hvert fall det hadde vært trivelig å få bidra på den måten. Kreftoverlegen anbefaler ikke at jeg skal begynne å jobbe, i hvert fall ikke ennå. Jeg må nesten stole på dem og høre på hva de sier. Men bare det å komme ned i Framparken i dag var helt guddommelig!
– Det virker som du ser ganske lyst på tilværelsen, tross en tøff diagnose?
– Ja, jeg må jo det! Ikke minst når jeg fikk kommet meg til Framparken igjen også. Helt utrolig. Jeg har tenkt på det mange ganger, men ikke følt at jeg har orket rent fysisk. Så jeg har tatt det i mitt tempo. Mandag er det kamp. Og vinner vi ikke da… jeg veit da faen, altså. Da er det i hvert fall ikke min feil!