– Skal jeg ta fram ydmyk-genet eller skal jeg være ærlig? 

Kjetil Kristoffersen går rett på sak, slik lagene hans går også er kjent for å gå strakeste vei mot mål. 

–  Det er vel best å være seg selv? svarer vi. 

Og det er Kristoffersen, både i de 16 minuttene intervjuet pågår, og sannsynligvis i enda større grad når han samler A-laget for første gang etter ferien 13. juli. 12 dager senere møter vi tabelljumbo Bjørkelangen til den første av 14 «cupfinaler» utover høsten. 

«We are in hell right now»

Det er Kristoffersen som bruker begrepet «cupfinaler», og han snakker også om «The Great Escape». For selv om under halvparten av sesongen er unnagjort, står Fram med ni poeng på de 12 første kampene. 

– I fjor rykket Fredrikstad og Flint ned med henholdsvis 29 poeng og 25 poeng. Dette er en kanonvanskelig oppgave, men vi skal klare det sammen. Som Al Pacino sier: «We are in hell right now.» I tiden framover må vi være samlet: ikke tenke, ikke føle. Det kommer til å være noen som er uenige, men det viktigste er følgende: én kamp, nullstille, neste kamp, nullstille. Ikke tenke tabell eller noen ting. Det henger 14 epler på treet, og vi må høste i hvert fall åtte av dem. Kanskje flere, sier han. 

«We are in hell right now» er et Al Pacino-sitat fra filmen Any Given Sunday, som inneholder en legendarisk scene der Pacino holder en pep-talk i pausen av en kamp. Kjetil Kristoffersen er selv motivator og foredragsholder av yrke – og vet et par ting om hvordan man kan få ut det beste av en gruppe. 

Også en gruppe som kanskje henger litt med nebbet. 

– Hvilke knapper kan du trykke på i en sånn situasjon? 

– Det er viktig å ufarliggjøre fotballen litt også, skape frihet i gruppa og se muligheter i stedet for begrensninger. Det er ikke så jævla høyt nivå vi skal ut og møte. Vi skal ut i Norsk Tipping-ligaen på nivå fire. Det er ikke Real Madrid på motsatt halvdel. Selvfølgelig kan vi vinne mot alle lagene i denne avdelingen. Ikke bare kan vi, men vi bør ha som målsetting å vinne mot alle lag. Ingen av lagene vi møter er fantastiske, sier Kristoffersen.

Og legger til: 

– Ja, vi kommer til å tape noen kamper, og det må vi tåle. Kanskje spiller vi noen uavgjorte også. Men vi må ha åtte av de eplene opp i kurven. 

–  Du snakker om å ufarliggjøre. Hva sikter du til da? 

– Jeg lever litt etter dinosaur-tankegangen. Det er 65 millioner år siden de døde ut, og det er jo lenge siden, det. Men de var på jorda i 170 millioner år før det. Vi lever kanskje i 80 år, og nå har vi 100 dager som betyr mye for oss. I verdenssammenheng er det ikke så viktig. Folk kan senke de jævla skuldrene sine, stå samlet, ikke tenke eller føle, og bare gå for det hver jævla uka. Så enkelt, og så vanskelig, svarer Kristoffersen. 

Slik er fotballstilen hans

Når vi først er inne på dinosaurene: onde tunger vil kanskje hevde at Kristoffersen tilhører fotballens dinosaurer, nærmest som en ekstrem utgave av Drillo, der alt av innkast på motstanderens halvdel skal kastes langt inn foran mål, dødballer godt inne på egen halvdel slår inn i motstanders boks og så videre. 

Kristoffersen legger ikke skjul på at det blir en del langpasninger. Samtidig ønsker han å nyansere oppfatningen av at han spiller en rigid fotball som ikke finnes utviklende for fotballspillere.

– Det er en myte om at mine lag bare slår langt. Ja, vi slår en del langt. Jeg skal ikke nekte på det. Men det er aller mest mann mot mann-spillet som kjennetegner stilen min, som gjør at vi får brudd i veldig gunstige posisjoner. Den stilen førte Eik Tønsberg til poengrekord og opprykk til 2. divisjon med 23 seirer, to uavgjorte og ett tap, før vi ble nummer tre i 2. divisjon året etter som nyopprykket lag. Fordi vi var så jævla dyktige på akkurat den stilen. Dette har jeg tenkt å gjennomføre i Fram også. 

– Har du spillertypene som kan utføre stilen din? 

– Jeg tror jeg kan spille slik med alle mulige lag. Jeg har sett på flere av kampene til Fram, og skal bli enda bedre kjent med den i tiden framover. Men det er ikke sjelden jeg har fått spillere som har prestert litt middels, til å prestere veldig godt på kort tid. Så de kommer til å løfte seg, hver enkelt spiller, mest sannsynlig. Såpass selvtillit har jeg. Jeg er ikke redd for at de ikke skal tilpasse seg stilen min. Men det blir en omveltning for de. Det er lav risiko, hurtige angrep, mann mot mann og syke på dødball. Vi scoret 38 på dødball da vi rykket opp med Eik. Vi var Norges beste på dødball da. Men det handler egentlig om å få ballen oftest mulig inn i 16-meteren til motstander, sier Kristoffersen. 

Han snakker nærmest på inn- og utpust om dette temaet, og nevner også Drillos mentor Charles Reep, som ble 98 år gammel og døde i 2002. 

– Han var regnskapsfører, og analyserte 40 av sesongene i de engelske ligaene for å finne ut hva som betyr mest for resultater uavhengig av tidsepoker. Han fant én fellesnevner: ballen må oftest mulig inn i 16-meteren til motstanderen. Det er ganske logisk. Du ser det i slutten av kampene når lag trenger scoring, da dunker de ballen inn i 16-meteren. Når de ikke er så desperate spiller de gjerne ball på egen banehalvdel. Jeg er direkte der, så det blir en omveltning. 

Cocky-Kjetil

For selv om Kristoffersen er cocky, er det liten grunn til å være cocky som Fram-patriot om dagen. Ni poeng på 12 kamper og tredje sist på tabellen er utgangspunktet. Med 15 scoringer er det bare de to lagene under oss – Brumunddal og Bjørkelangen – som har scoret mindre. 

– Hvordan er filosofien din på siste tredel? 

– Der har spillerne stor frihet. Jeg flytter mye folk høyt i banen, så vi har masse folk i boks når det kommer innlegg. Vi kjører med vingbacker som pusher innlegg. Det er veldig gøy for vingbackene med denne stilen. Egentlig veldig moro for alle, for det blir mye mål. 

– Moro for midtbanespillerne også? 

– Som sagt, det blir en omveltning. Men du kommer til å se at folk som ikke skjønner hvor gode de er én mot én plutselig tenker «faen, jeg er jo bra én mot én.» Du får brudd i gunstige posisjoner. Vi må tenke på at det som har vært nesten ikke har gitt mål framover, og nesten ikke poeng. Så denne endringen vil mest sannsynlig føre til noe bedre, svarer Kristoffersen. 

Samtidig har en stor andel av Frams baklengsmål denne sesongen kommet etter stygge balltap på egen halvdel, og den type baklengsmål har Kristoffersen ambisjoner om å fjerne helt – mer eller mindre. 

– De baklengsmålene blir det lite av. Du ser det i VM nå også, se på Ståle mot Senegal, der Norge slår langt mot Sørloth. I internasjonal fotball føler jeg egentlig at jeg har ligget i forkant. Jeg velger å være så cocky å si det. Det enorme fokuset på ballbesittende fotball er litt på retur, sier 55-åringen. 

Før han understreker:

– For å være helt ærlig, så driter jeg i hvordan vi får poengene nå. Vi kan stå her 1. november med berget kontrakt. Jeg har alltid likt Fram. En arbeidsklubb med fighting faces. En klubb som alltid kommer tilbake. Sånn er det med Ørn, Eik og Fram, det er klubber som aldri gir seg. Nå står vi i dritten. Vi må opp derfra. Jeg håper folk i byen stiller opp på matcher, men til syvende og sist er det ingen andre som kan hjelpe oss. Dette må vi gjøre selv. 

Initiativet ble tatt fra klubbens side, og avgjørelsen kommer etter en samlet vurdering av den sportslige situasjonen. Etter at ti kamper av vårsesongen er unnagjort ligger Fram på nedrykksplass med åtte poeng. 

Fram Fotball takker Faisal for innsatsen og arbeidet han har lagt ned i sin tid i Fram, og ønsker ham lykke til videre i trenerkarrieren.

Assistenttrener Erik Biseth støttet av sportslig leder Kai Braathen vil lede laget inntil videre, og tar også hånd om lørdagens bortekamp mot Sarpsborg 08-2 i påvente av at en permanent trenerløsning kommer på plass.

Søndag ble det et sterkt gjensyn med både spillere, trenere og øvrige Fram-venner, da Britt uten forvarsel dukket opp på A-lagstreningen etter lang tids fravær. 

– Det var både rørende, vemodig og hyggelig å se dem igjen. Jeg tror jeg klarte meg tålelig bra. Vi snakket løst og fast om ting og tang, litt om meg og litt om dem. Det dreide seg ikke bare om meg, og det var jeg glad for, sier Britt. 

Hun omtaler bare spillerne som «gutta mine», og selv om fotball blir ubetydelig i møte med alvorlig sykdom, sørget Britt også for å minne dem om hva det handler om når Rælingen kommer på besøk til «Folkets kamp» mandag.

På sin faste plass

For første gang denne sesongen kommer hun til å være på plass i Framparken til en hjemmekamp, fra sin vante plass inne i spillertunnelen. 

– Gutta fikk litt voksenkjeft av mor i dag. «Nå må dere skjerpe dere», sa jeg. Herregud, det går ikke an å spille sånn når jeg har ligget og sett på dem på sykehus og sykehjem, sier Britt og ler. 

Humøret er slik vi kjenner det, det samme er den kjappe replikken, tross et alvorlig bakteppe som ville preget de fleste av oss. 

Om jeg hadde bodd alene, ville jeg vært død

For de siste månedene har ikke vært noe å spøke med for Britt. Det startet med svært hovne bein og en hastetime hos legen i mars. Hun fikk vanndrivende tabletter som hun tok tre dager på rad. Den siste av dagene – søndag 15.mars – gikk alt i svart. 

– Mamma (Reidun) fikk ikke lenger kontakt med meg. Om jeg hadde bodd alene, ville jeg vært død, forteller Britt. 

Hun ble hastet til sykehus i ambulanse, og husker ingenting før hun våknet igjen onsdag kveld. Da var hun operert for et livstruende blødende magesår. Britt ankom sykehuset med en blodprosent på tre, en verdi som for kvinner normalt skal ligge mellom 11,5-15. Hun fikk tilført ni enheter med blod. 

– Jeg skjønte ingenting da jeg våknet og ble fortalt at det var onsdag. Det er fire dager som er strøket fra hukommelsen min, sier Britt. 

Brutal beskjed

Dessverre skulle det komme flere dårlige nyheter. Da legene utførte en såkalt gastroskopi på henne, altså en undersøkelse der man fører et lite kamera gjennom svelget og ned i magen, ble det oppdaget noe urovekkende. 

– «Du har en sykdom på leveren din», sa legen til meg. Jeg ba ham kalle en spade for en spade og fortelle meg akkurat hva de hadde funnet. «Vi har ikke fått svarene på alle blodprøvene, men det ser ut som det er kreft i leveren.» 

Britt har fått beskjed om at hun ikke kommer til å bli frisk fra kreften. Akkurat hva det innebærer, er det ingen som vet. Men ettersom Britt liker klar tale er det like greit å stille spørsmålet rett ut: 

– Kan dette gå bra? 

– I utgangspunktet ikke. Det blir ikke bra, og svulsten i leveren kan ikke opereres. Men vi snakker om å holde kreften i sjakk, for den har ikke spredd seg til andre indre organer. Enn så lenge er det stabilt, sier hun. 

Både immunterapi og cellegift er to mulige behandlingsmåter. Ikke for å fjerne kreften, men for å holde sykdommen på avstand og bremse den så lenge som mulig. Hvor lenge er det vanskelig å si noe om. 

Det positive er at Britt har blitt bedre og bedre siden den traumatiske perioden i mars. Etter å ha vært innlagt på sykehus i Tønsberg er de siste åtte ukene tilbrakt ved Larvik Helsehus. 15. mai følte hun seg såpass frisk at det var på tide å reise hjem. 

Akkurat den datoen er litt ekstra spesiell av flere grunner: 15. mai i fjor døde Britts ektemann, Arild Mathisen, etter lengre tids sykdom. 

– Det var både litt vemodig og litt deilig. Alt ble liksom satt litt i perspektiv, sier hun. 

«Lev hver dag som det er din siste» er en setning man hører jevnlig. For flere av oss er det kanskje mer enn klisjé enn en leveregel. Men hvordan er det for noen som nettopp har fått beskjed om at kreften er uhelbredelig? 

Jeg kan ikke akkurat si at «gud, i april 2028 skal jeg gjøre det og det». Så dum er jeg ikke. Derfor er jeg veldig fornøyd hver dag jeg våkner og ikke har vondt.

– Er det sånn at man tenker «nå skal jeg kose meg skikkelig og unne meg noe ekstra»?

– He-he, ja, det blir vel litt sånn. Samtidig synes jeg jo at jeg har hatt det så bra ellers. Så hva skal jeg egentlig gjøre annerledes? Reise til utlandet, liksom? Det hadde jeg ikke orket, og i hvert fall ikke siden jeg da ville vært nødt til å bevege meg en del. Og det klarer jeg ikke nå. Men ellers synes jeg at jeg lever og ånder som jeg alltid har gjort, sier Britt. 

Og legger til:

– Nå tar vi sommeren først, og da er jeg fornøyd med det. Så kommer høsten, og da har mora mi bursdag. Så er det straks jul, og det beste jeg vet er jula. Da tar vi den også. Jeg deler litt opp i etapper. Jeg kan ikke akkurat si at «gud, i april 2028 skal jeg gjøre det og det». Så dum er jeg ikke. Derfor er jeg veldig fornøyd hver dag jeg våkner og ikke har vondt. «Så deilig, sol ute», tenkte jeg da jeg våknet i dag. 

Snaue to uker etter at Britt havnet på sykehus ble spillerne informert om situasjonen etter en trening. Flere tok beskjeden tungt, og da Britt var i god nok form til det, ønsket flere av dem å besøke henne på sykehuset. 

Snaue 40 år i Fram

Britt Hansen begynte å vaske drakter i Fram allerede høsten 1987. Da var hun 17 år. Siden har hun blitt værende. Helt fram til midten av mars i år sørget hun for at spillerne alltid kom til dekket bord på trening og kamp, og for at det alltid var hyggelig å komme til Framparken. 

Søndag var hun altså tilbake. Quiterio Alamo hentet henne hjemme en halvtime før treningen. 

– Jeg tror spesielt Marius (Jacobsen) var overrasket over å se meg i dag, etter å ha sett meg på sykehuset halvannen uke etter at jeg ble lagt inn. Da så jeg ikke veldig fresh ut, du kan jo tenke deg, ler Britt. 

– Marius sto på vaskerommet da jeg kom inn, og det ble stille noen sekunder da han snudde seg. «Å faen, er det deg, Britt!» sa han. Det var mange gode klemmer og gode ord. Det var fint. 

Britt er fortsatt sykmeldt en måned, og selv om hun beskriver egen form som «tålelig bra», er den ikke god nok til å gjenoppta arbeidet. Men det står definitivt ikke på lysten. 

– Jeg har jo veldig lyst, selv om jeg tviler på at jeg kan gå tilbake til full jobb, som jeg har hatt. Vi får se hvordan det går framover. Det som er veldig bra er at jeg ikke har noe smerter i det hele tatt. Jeg går ikke engang på smertestillende, og tar ikke så mye som en Paracet. 

– Er det et mål for deg å klargjøre garderoben til kamp igjen?

– Jeg synes i hvert fall det hadde vært trivelig å få bidra på den måten. Kreftoverlegen anbefaler ikke at jeg skal begynne å jobbe, i hvert fall ikke ennå. Jeg må nesten stole på dem og høre på hva de sier. Men bare det å komme ned i Framparken i dag var helt guddommelig! 

– Det virker som du ser ganske lyst på tilværelsen, tross en tøff diagnose? 

– Ja, jeg må jo det! Ikke minst når jeg fikk kommet meg til Framparken igjen også. Helt utrolig. Jeg har tenkt på det mange ganger, men ikke følt at jeg har orket rent fysisk. Så jeg har tatt det i mitt tempo. Mandag er det kamp. Og vinner vi ikke da… jeg veit da faen, altså. Da er det i hvert fall ikke min feil! 

21-åringen – som fyller 22 år om bare noen få dager – beskriver seg selv som en klassisk boks-til-boks-spiller på midtbanen. I Notodden ble han brukt mye på kanten, mens Fram-trener Faisal Dahir primært ser på ham som en indreløper. 

– Jeg ser veldig mye fotball i 2. og 3. divisjon, og visste litt om Jonatan fra tidligere. Da jeg så at han ikke skulle være med videre i Notodden var han en naturlig mann å ringe. Han passer veldig godt i spillestilen min, som en toveis indreløper som er bra med ball og flink til å tre gjennom, sier Faisal. 

Jonatan har møtt Fram som motspiller ved to anledninger: første gang våren 2024, da han og lagkameratene ble sendt ut av cupens 1.runde med 1-2-tap i Framparken. Den andre gangen i en treningskamp sist vinter, der Notodden vant 2-0 på Månejordet. 

– Jeg husker fra cupkampen at det var kult at det var en del folk på matchen, og bra kultur på den biten. Jeg håper vi trekker litt folk i år også, sier han. 

Tross sin unge alder har Jonatan allerede rukket å notere seg for 66 kamper i PostNord-ligaen for Odd 2 og Notodden. Referansene derfra er fine å ha med seg til Framparken. 

– Jeg ble oppringt av Faisal, som forklarte mer om prosjektet i Fram og spillestilen han kommer med. Det passet godt med hva jeg også ønsker, så det var en god match, sier han. 

Foreløpig har han bare vært med på to fotballøkter, etter at været i forrige uke satte en stopper for flere av treningene til A-laget. Men 21-åringen har allerede rukket å vise fram god frekvens og intensitet i spillet sitt. 

– Jonatan er en profil som passer veldig godt inn. Han er ung, ambisiøs og ønsker å utvikle seg. I tillegg har han en del målpoeng i seg, særlig i 2024, som jeg håper at han kan få ut her. Etter en litt vanskeligere sesong i fjor tror jeg at han få et slags gjennombrudd i år. Selv om Jonatan ikke er så stor er han tøff og trøkker til – og han er rolig og fin med ball, sier Faisal. 

Fram-debuten får han i vinteren første treningskamp tirsdag kveld, når 4. divisjonsklubben Langangen er motstander på Jotun Arena. Her vil i all hovedsak A-laget spille 1. omgang, mens U21-laget spiller 2. omgang. 

– Jeg har fått et veldig bra inntrykk av klubben. Det er en fin gruppe her og jeg har følt meg velkommen. Og så liker jeg veldig godt fotballen Faisal (Dahir) står for. På hver økt er det et spillmoment i alle øvelser, og alltid en baktanke. Jeg føler det er noe bra på gang her, sier 21-åringen. 

Tobeint og anvendelig

Han er anvendelig, tobeint og kan bekle flere posisjoner på banen. Ønskeposisjonen er indreløper, men Erlend har også vært innom back og kant. Og selv om det ikke er noen familierelasjon til den mest kjente Leonhardsen i Fotball-Norge, så har han løpskapasiteten på plass også. 

– Jeg liker best når jeg kan bidra mest mulig offensivt – drible og bruke fotballforståelsen.  Og så har jeg løpsstyrke og kan legge ned den defensive jobben også, sier han. 

Erlend er for tiden bosatt på Tjøme, men utelukker ikke å finne seg et krypinn i Larvik for å korte ned på reiseavstanden. Han liker nemlig aller best å bruke tiden sin på fotballrelaterte ting, også når han ikke er på trening. 

– Hva er ambisjonene dine som fotballspiller? 

– Jeg legger alt og litt mer i fotballen. Derfor bruker jeg også mye tid på det og prøver å finne en «edge», sier Erlend. 

Selv om han nesten blir litt forlegen av å snakke om det, nevner han et par av grepene som han bruker et par timer på hver uke – utenom de fysiske treningene.

Jeg høres sikkert ut som den fotballpsykopaten her nå!

For eksempel når han står på stuegulvet med VR-briller og et program som heter «Be your best» – der han øver på å orientere seg i kampsituasjoner. Og da er han ikke i Norsk Tipping-ligaen…

– Man blir satt inn i Premier League, Champions League og La Liga-settinger, og kan velge hvor på banen man vil være. Så blir man satt inn i noen scenarier der man får målinger på hvor mange ganger man ser rundt seg, valgene man tar og hvor optimale de er. Martin Ødegaard og flere av de store gutta bruker det. Det er veldig kult, så jeg får jobbet godt med å orientere meg, gliser Erlend. 

Og legger til:

– Dette er for spesielt interesserte. Jeg høres sikkert ut som den fotballpsykopaten her nå, ha-ha. 

Noterte feil nummer

Men er det noe både Faisal og sportslig leder Kai Bråthen liker er det spillere som brenner for å utvikle seg. Kai la første gang merke til Erlend da han som Runar-trener møtte Eik 2 i fjor.

– Erlend spilte indreløper, og i den kampen sleit vi veldig i 1. omgang, noe han var hovedgrunnen til. Han er veldig god begge veier, har bra fysikk, lederegenskaper, like god med begge bein og over snittet bra ferdigheter med ball, sier Kai.

Som innrømmer at han presterte å notere feil nummer på Erlend i den kampen – slik at den første henvendelsen gikk til en annen spiller enn planlagt…

– Men da jeg fant hvem den spilleren egentlig var, så tok jeg kontakt ganske raskt. Jeg fant fort ut hvor dedikert, ambisiøs og seriøs han er. Det er heller ingen ulempe at han kan bekle flere roller. Både Faisal og jeg er veldig glade for at Erlend har valgt oss, sier Kai.

– Jeg skal bli fotballspiller. Det er ikke noe annet jeg tenker på, sier Emil etter å signert for klubben han forlot som 12-åring. 

Etter et år i Stag gikk turen videre til Sandefjord Fotball, der han har holdt til siden. Som 15-åring fikk han to landskamper for Norge mot Portugal og Romania, og i fjor spilte han 22 kamper for Sandefjord 2 i Norsk Tipping-ligaen. 

–Stolte og glade

Den lettbeinte og tekniske kantspilleren noterte seg for seks scoringer, og er nesten like glad i å servere lagkameratene. 

– Beskriv deg selv som spiller? 

– Jeg er en spiller som er veldig god med ballen, teknisk god og flink til å finne lagkameratene. Folk synes det er gøy å se på meg, har jeg fått høre. Jeg håper å hjelpe til med målproduksjonen her i 2026, sier 18-åringen – som fyller 19 år 16. januar. 

Sportslig leder Kai Bråthen sier han har fulgt Emil siden han kom til SF som 14-åring – og forsto raskt hvorfor sandefjordingene ga ham proffkontrakt allerede som 15-åring. 

– Han ble tidlig lagt merke til, og PSV var nysgjerrige. Det ble prøvespill der i tillegg til et par kamper på G15-landslaget. Emil har ekstreme ferdigheter med ball og nese for målpoeng, som ikke er noen dårlig kombinasjon. Vi i Fram skal være stolte og glade for at en spiller som Emil valgte oss. Han er også en lokal gutt, som jeg vet mange setter stor pris på, sier han. 

Og legger til:

– Gutten er født i 2007, og hvis vi klarer å utvikle råskapen i ham – noe jeg vet at Faisal (Dahir) er i stand til – så kan Emil oppnå store ting. 

Jevard-Skuland er oppvokst i Hoffsgate, en liten langpasning fra hovedtribunen på Fram. Som liten bodde han nærmest i Framparken, og ofte så han A-laget spille kamp i «bakgrunnen» mens han selv trente på kunstgressbanen ved siden av. 

Drømte om hovedbanen som liten

– Hva fristet med Fram nå? 

– Det å prøve noe nytt, og da var det til Fram jeg ville for å få godfølelsen igjen. Jeg aner ikke hvor mange timer jeg har tilbrakt her i livet, men det er fryktelig mange. Men jeg har ikke spilt kamp på hovedbanen! Det har vært en liten drøm siden jeg var liten. 

– Hva er ambisjonen din? 

– Å slå til i Fram, og at det fungerer både for meg og laget. Jeg vil hjelpe Fram å vinne hver match, og stiller høye krav til meg selv. Jeg blir sinna hvis jeg gjør noe jeg ikke er fornøyd med, og det eneste jeg tenker på er å lykkes, sier Emil. 

Debutsesongen for Fram 2 i 5. divisjon ble ingen dans på roser. Nedrykksspøkelset truet utover høsten, før en solid sluttspurt sørget for at rekruttene holdt seg i divisjonen. I 2026 skrus ambisjonsnivået opp noen hakk. 

Ikke bare med tanke på tabellplassering i sesongen som kommer, men like mye for å skape en struktur som legger bedre til rette for å få fram egenproduserte spillere til A-laget i årene som kommer. Tirsdag kveld gikk startskuddet for den nyetablerte U21-treningsgruppa i Fram – med første trening på kunstgresset i Framparken. 

– Vi har staket ut en ny kurs. Vi ønsker å være et alternativ til de unge spillerne i Larvik som ønsker å satse og komme et stykke på veien. Dette blir en ung gruppe som selvfølgelig vil få påfyll av noen A-spillere til kamper. Den røde tråden blir vesentlig, og samarbeidet mellom A-lag og U21-lag i spillestil og andre sentrale momenter. Jeg har tro på at vi blir bedre rustet kommende år enn vi var dette året, sier Kai Bråthen. 

Og legger til:

– Sist sesong var det lite samhandling og knapt nok noen struktur. Vi ønsker å rykke opp både med første- og andrelaget. Det er på tide at vi gjør dette, og blir en fast treningsgruppe også på annetlaget, med aktiviteter 4-5 ganger i uka. 

Kombinerer to roller

Bråthen vil fortsatt fungere som sportslig leder, ved siden av rollen som hovedtrener for Fram 2, så lenge klubben ønsker at han gjør det. Han får med seg Eirik Blømacher som assistent for U21-laget. 

– Jeg elsker å være på feltet, og fotball er det beste jeg vet. I disse dager jobbes det med spillerlogistikken hver eneste kveld, sier han. 

Fram har de siste årene, med Anders Jørgesen og Jan André Christiansen i spissen, bygget opp en sterk ungdomsavdeling i Fram fra tilnærmet null. Nå er ambisjonen altså å ta det neste steget, styrke satsingen på unge og lokale talenter, og gjøre veien til A-laget kortere. 

Kommende vinter kommer A-laget og U21-laget til å trene sammen, på hver sin banehalvdel, 3-4 ganger i uka. 

– Hensikten med en spisset U21-gruppe er selvfølgelig å fylle på til A-laget, og at spillere skoleres inn mot A-laget i et tempo som er riktig. Ved å ha en U21-gruppe som trener fast sammen skaper vi en kontinuitet som klubben ikke har hatt på mange år, og som er med på å bygge et fundament for at A-laget kan ta steget opp i PostNord. Vi har ikke hatt særlig rekruttering til A-laget fra egen klubb på lenge, og det ønsker vi en endring på. 4-5 spillere i året er jeg ikke sikker på om vi kan håpe på, men at vi skal kunne produsere noen – det har jeg stor tro på, sier Bråthen. 

Må ha kamp om plassene

– Det er det samme på et U21-lag som på et A-lag: for å få progresjon må det være en bra treningsgruppe med kvalitet. Alle må ha følelsen av å kjempe om plassene hver helg. Faisal har akkurat den samme ambisjonen for A-laget. 

Leder for barne- og ungdomsavdelingen i Fram, Anders Jørgensen, betegner den nye U21-gruppa som «en tydeliggjøring av satsingen på unge og lokale spillere i Fram og i Larvik». 

– Det er et behov hos Fram med en større grad av egenproduserte spillere inn mot A-laget. Vi tror også det er noe som vil bli godt mottatt i byen. Dette blir en fast treningsgruppe, med stor grad av hospitering av spillere fra lagene under også. De som vil noe ekstra med fotballen, og er villig til å legge ned innsatsen, skal tilhøre denne gruppa, sier Jørgensen. 

– Dere kan forvente en som er kravstor. Jeg krever mye av meg selv, og minst like mye av spillerne. De må rett og slett ha et ønske om å ville utvikle seg. Vi må tørre at vi noen ganger feiler, og stå i ting når det er tøft. Men innsatsen, løpskapasiteten og trøkket i det vi driver med skal opp. Så får resultater og andre ting komme etter hvert. Så ja, det er hva folk kan forvente i vinter, sier Faisal. 

Store ambisjoner

De siste tre årene har han vært trener i Oslo-klubben Grei, som var en av våre avdelingsmotstandere i 2025. Grei scoret nest mest mål bak Kvik Halden og endte til slutt på en solid femteplass som nyopprykket lag, uten en eneste spiller på proffkontrakt. 

Det laget som spiller oss lavt skal være gode med ball, altså.

Faisal har bodd i Oslo i 15 år, men slår gjerne om til sunnmørsk når han blir forbanna. Han har spilt for klubber som Lyn og Grorud, og startet trenerkarrieren i Holmlia. Han er en ung og ambisiøs trener som blir 32 år i januar. 

– Det er kult å bli trener for Fram! Det er en stor klubb i norsk sammenheng med ambisjoner, akkurat som meg. 

– Beskriv deg selv? 

– Jeg har vært i trener i ti år, men unntak av pandemien. Jeg er en 4-3-3-mann som liker å ha ball, og som er veldig direkte i spillestilen. Kortest mulig vei til mål, men aller helst langs bakken, sier han. 

– Og defensivt? 

– Jeg liker å presse høyt, med korte avstander mellom lagdelene, og vinne tilbake ballen fortest mulig. Vi står gjerne høyt når situasjonen tillater det. Og så slipper vi oss ned hvis vi mislykkes, men da for å omgruppere og forsøke å presse høyt igjen. Det laget som spiller oss lavt skal være gode med ball, altså, sier Faisal. 

På studietur til Larvik

Han fikk en kjapp omvisning på anlegget i Framparken torsdag ettermiddag, der han stilte mange spørsmål underveis til fotballeder Christian Holthe. 

– Hvor mye bruker Fram på…. øh, jeg kan vel si «vi» nå… på drift av banen? var én av tingene han lurte på.

For Faisal er opptatt av alt som kan forbedre prestasjonen og treningskulturen, og synes det er merkelig at det ikke finnes en fungerende kunstgressbane med undervarme i hele Larvik. Månejordet har, men holder varmen avskrudd gjennom vinteren. 

– Men banen på Månejordet virket faktisk bra da jeg så Fram mot Notodden i oppkjøringen til sesongen som var, sier han. 

Faisal sørget nemlig for å reise til Larvik for å studere Fram 15. mars i år, og Ørn dagen i forveien, da dette var «de to klubbene jeg ikke hadde oversikt over før sesongen». 

Fotballeder Christian Holthe gleder seg til å bygge Fram videre med Faisal som ny trener.

– Vi har valgt Faisal fordi han står for en offensiv og energisk spillestil som passer perfekt med hvordan vi ønsker at Fram skal framstå. Han kommer inn med en sterk treningskultur, tydelig ambisjon og en entusiasme som smitter. Med erfaring som spiller på høyt nivå og et talent som trener, er han akkurat den profilen vi trenger for å utvikle laget videre – både sportslig og menneskelig, sier Holthe.

Vet hvor han vil forbedre Fram

31-åringen besøkte Framparken for andre gang torsdag. Den første var 5. oktober – da Grei vant 4-3 i Larvik.

– Hvordan opplevde du de to kampene deres mot Fram denne sesongen? 

Det største forbedringspunktet er at man må tørre å ha ball. Man må kunne bearbeide over lengre tid.

– I Oslo (Fram vant 2-1) følte jeg vi burde vunnet. Fram var på den tiden godt organisert, gode i kontringsfasen og ekstremt effektive. Men vi lærte veldig mye av det, for det er lov å være effektiv i fotball. Vi var ganske fornøyde med prestasjonen i den kampen, selv om det var frustrerende ikke å vinne. 

– I Framparken (Grei vant 4-3 dagen etter «Amy») kom vi med en plan som endret seg litt utover i kampen på grunn av baneforholdene. Det gikk an å spille på den ene siden, og ikke så mye på den andre siden. Jeg følte vi var best da også. Og det gikk en faen i meg da Fram gikk opp til 3-2 på et mål som aldri skulle vært mål!

– Men nå er du enig i at den ballen var inne? 

– Ha-ha, nei, den var ikke inne. Men det ga en ekstra boost til gutta i den perioden av kampen. Så da vant Grei fortjent. Men nå skal vi prøve å snu på det framover, sier Faisal. 

Grei kjempet om tredjeplassen hele veien inn i årets sesong, og ble av Kvik Halden-trener Kjetil Andreassen beskrevet som «det beste laget vi har møtt» etter vårsesongen.  Opp til Fram på annenplass skilte det ni poeng. 

– Hva ser du av styrker i Fram-laget, og hva er de største forbedringspunktene? 

– Fram var et godt organisert lag som var gode i kontringsfasen. Det største forbedringspunktet er at man må tørre å ha ball. Man må kunne bearbeide over lengre tid, og vinne ballen tilbake fortest mulig etter balltap, mener Faisal. 

Nå skal han ha basen sin i Larvik, og forhåpentligvis finne seg en deltidsjobb innen skole eller noe HR-relatert ved siden av trenerjobben i Fram. I Oslo har han jobbet som HR-konsulent ved Ahus. 

–Jeg gleder meg kjempemasse, virkelig. Nå skal jeg møte spillerne etter hvert, og få satt et visst preg på ting. Så håper jeg det blir bra til slutt, sier han. 

– Aller først vil jeg bare si noe jeg nevnte i det første intervjuet som Fram-trener – at jeg har hatt følelser for denne klubben siden 90-tallet. Det kommer ikke til å endre seg. Jeg hadde ettårskontrakt, og klubben velger å gå en annen vei. Det respekterer jeg, og jeg er like glad i Fram nå som da jeg kom og som jeg var på 90-tallet. Jeg går ut herfra med en god følelse. Det er en fin klubb med fine folk, sier Øystein. 

Men aller først skal han fullføre sesongen med A-laget. Tre kamper gjenstår, og annenplassen er langt på vei sikret med seier borte mot Odd 2 på søndag. Der kommer Garborg til å forberede seg og laget på den samme grundige måten som han har gjort foran hver eneste kamp denne sesongen. 

En av tingene som kjennetegner Fram er at folk bryr seg.

– Øystein har lagt ned en stor innsats gjennom hele året, og fra dag én vist imponerende høy arbeidskapasitet og profesjonalitet. Han har tenkt fotball og Fram store deler av døgnet. Vi er takknemlige for jobben han har gjort og dedikasjonen han har vist for oppgaven. Alle i Fram ønsker Øystein lykke til videre, og han er alltid velkommen i Framparken, sier leder Christian Holthe i Fram Fotball. 

Før fredagstreningen på kunstgresset i Framparken tok Garborg en prat med spillergruppa om beslutningen. En spillergruppe han har blitt glad i siden han ledet sin første trening i sidelengs snødrev 7. januar i år, og som han ønsker alt godt i fortsettelsen. 

Stort engasjement

Og selv om det ikke alltid har vært rosende ord å hente fra tribunen, har treneren satt pris på at det sjelden er stille rundt Fram. 

– En av tingene som kjennetegner Fram er at folk bryr seg. Det er faktisk ganske mange som bryr seg, og det er gøy. Det er masse trøkk når det går bra, og det blåser litt ekstra når det går dårlig. Det er veldig mye bedre enn at det er helt stille. Vi hadde en fin rekke i mai, juni og juli, og leverte varene fram til toppkampen mot Kvik Halden. Så har pila pekt ned på høsten, vi har frigjort noen spillere og ikke vært like stødige. 

– Hva er du mest fornøyd med, og hva ville du gjort annerledes? 

–Jeg er fornøyd med vårsesongen. Vi hadde en del skader, men jeg synes virkelig gutta sto på der og vi var på skuddhold etter ferien. På det nærmeste var vi to poeng bak. Og så blir vi høyst sannsynlig nummer to, som ikke er noen dårlig plassering. Hva jeg ville gjort annerledes? Jeg skulle gjerne sett at vi hadde underholdt enda mer, sier Garborg. 

Og legger til:

– Og så, hvis jeg med et smil kan tillate meg å komme med et godt råd for neste år, så tror jeg det er smart å gi en trener tid til å få på plass byggverket. Ett år kan være i korteste laget for å få til det. Nå har jeg tatt over en gruppe med masse gode spillere, etter hvert begynt å forme det litt, og så kunne jeg godt tenke meg å bygge videre med den type spillere som passer i min spillestil. Men sånn er gamet, og det må man tåle. Men hvem vet – fotballens veier er uransakelige. Det kan hende jeg står i Framparken om noen år igjen! 

Kommer tilbake

Avslutningsvis ønsker han å rette en takk til alle som har fulgt Fram gjennom sesongen. 

–Jeg vil særlig takke spillegruppa for å ha stått på hele året, og jeg vil takke støtteapparatet som har vært hel ved og backet meg hele tiden, og andre som jeg er blitt godt kjent med klubben. I tillegg vil jeg trekke fram Quiterio (Alamo) og Britt (Hansen), som er kontinuitetsbærere i Framparken og som har vært en glede å ha i teamet.

– Og ja, jeg kommer tilbake i Framparken i 2026 og kikker på, sier Garborg. 

– Jeg digger klubben og har fulgt med over tid, i tillegg til å ha vært her selv en periode. Dette er en ordentlig fotballklubb, sier Bråthen. 

Han er far til tidligere Fram-spiller Daniel Bråthen, og var selv i Framparken som Larvik Fotball-spiller tidlig på 2000-tallet. I nyere tid har Kai vært trener for interkretsmesterne til Sandefjord Ballklubb, mens han nå er trener i 4. divisjonslaget til Runar. Det skal han fortsette å være i hvert fall ut sesongen – samtidig som han er sportssjef i Fram. 

Fotball døgnet rundt

Men selv om han har fast i jobb i selskapet Europress går så godt som all fritid med på fotball. 

– Jeg kjenner fotballen i Vestfold veldig, veldig godt, og er tett på Buskerud i tillegg. Det var nok mye av grunnen til at de ønsket meg hit til Fram. Så har jeg vært trener i mange år, og vært oppe og nikket på et bra nivå som spiller. Så det går i fotball i store deler av døgnet, men nå var timingen riktig. Skal jeg si ja til noe, må jeg ha tid til å gå all in, sier Kai. 

Han er ydmyk over å bli tilbudt jobben, og varsler at folk i Framparken kommer til å se mye til «han med briller og caps» i tiden framover. 

Skal jeg si ja til noe, må jeg ha tid til å gå all in.

-Jeg kommer til å være mye til stede. Jeg liker å være tett på folket, jeg vil nesten si at jeg vil være folkets sportslige leder. Jeg trives på feltet, med å snakke med folk i klubben og spillerne, både de som er på A-laget og de som er lenger ned i systemet. Og så vil jeg se nærmere på sportsplanen. Ikke nødvendigvis for å endre så mye, men kanskje gjøre den litt enklere å jobbe med. Så den blir brukt i hele klubben, sier han. 

Og legger til:

– Jeg ønsker å legge best mulig til rette for ting, så trenere og spillere får arbeidsro. Men også bygge noe fra de yngre, så vi kanskje får en enda større rød tråd i Fram enn tidligere. Det handler om enkle retningslinjer når det gjelder spillestil og retningslinjer for bruk av spillere mellom lag. Det er viktig. 

Han har hatt flere samtaler med A-lagstrener Øystein Garborg før han takket ja til rollen, for å få et godt innblikk i metodikken og rutinene. 

– Vi fikk en kjemi. Hvis han ikke likte meg ville jeg aldri tatt jobben. Fram har gjort det bra i år. Jeg har sett og hørt at man kanskje spiller en litt annen type fotball enn tidligere, men vi har sluppet inn vesentlig mindre mål enn tidligere. Man må starte et sted, og bygge borgen først. Vi er inne på noe. Så nå gleder jeg meg til å komme i gang etter å ha vært her og kikket noen uker. Det var fint å få presentert seg for spillerne. 

– Ønsker at vi skal underholde

– Hva mener du bør kjennetegne Fram på sikt? 

– Jeg er av den oppfatning at så fort man skaper trygghet i det defensive, vil det skape mer trygghet for å underholde og bli et enda mer offensivt lag på sikt. Vi har som sagt sluppet inn færre mål enn tidligere, og også scoret mye. Øystein har startet i riktig retning. Jeg ønsker at vi skal være underholdende. Det kan være underholdende å ligge lavt i ramma og kontre, samtidig som vi nok kan ønske å bevare ballen litt lenger noen ganger enn det vi har klart. Bak det ligger også mange ting.

– Som Øystein sier: «du må gjerne komme med en mening, Kai, men da får det være sammen med en analyse». Det er fint å mene noe, og publikum kan mene alt, men skal man snakke fotballfaglig i en klubb er det viktig å begrunne det ordentlig. Jeg tror vi kommer til å få mange gode diskusjoner, sier Bråthen. 

Øystein Garborg har fått et godt inntrykk av den nye sportssjefen. 

– Han har vært trener i mange år, som gjør at han kan bli en fin sportslig leder for hele klubben. A-laget og videre ned i ungdomsfotballen. Han ser en helhet. Vi har en veldig god sportsplan, som vi kan bli enda råere på å anvende. Der tror jeg Kai blir kjempeviktig. Jeg er veldig glad for å få med en med så god faglig kompetanse, som kan sparre med hele klubben, sier han. 

Leder i fotballgruppa, Christian Holthe, er overbevist om at Fram og Bråthen er en god match. 

– Kai er fotballfaglig sterk med lang erfaring som trener, god kjennskap til Vestfold-fotballen og et bra nettverk. Med sitt brennende ønske om å utvikle egne spillere passer Kai godt inn i klubbens strategi. Han vet hva som skal til for å lykkes, sier Holthe.