– Skal jeg ta fram ydmyk-genet eller skal jeg være ærlig? 

Kjetil Kristoffersen går rett på sak, slik lagene hans går også er kjent for å gå strakeste vei mot mål. 

–  Det er vel best å være seg selv? svarer vi. 

Og det er Kristoffersen, både i de 16 minuttene intervjuet pågår, og sannsynligvis i enda større grad når han samler A-laget for første gang etter ferien 13. juli. 12 dager senere møter vi tabelljumbo Bjørkelangen til den første av 14 «cupfinaler» utover høsten. 

«We are in hell right now»

Det er Kristoffersen som bruker begrepet «cupfinaler», og han snakker også om «The Great Escape». For selv om under halvparten av sesongen er unnagjort, står Fram med ni poeng på de 12 første kampene. 

– I fjor rykket Fredrikstad og Flint ned med henholdsvis 29 poeng og 25 poeng. Dette er en kanonvanskelig oppgave, men vi skal klare det sammen. Som Al Pacino sier: «We are in hell right now.» I tiden framover må vi være samlet: ikke tenke, ikke føle. Det kommer til å være noen som er uenige, men det viktigste er følgende: én kamp, nullstille, neste kamp, nullstille. Ikke tenke tabell eller noen ting. Det henger 14 epler på treet, og vi må høste i hvert fall åtte av dem. Kanskje flere, sier han. 

«We are in hell right now» er et Al Pacino-sitat fra filmen Any Given Sunday, som inneholder en legendarisk scene der Pacino holder en pep-talk i pausen av en kamp. Kjetil Kristoffersen er selv motivator og foredragsholder av yrke – og vet et par ting om hvordan man kan få ut det beste av en gruppe. 

Også en gruppe som kanskje henger litt med nebbet. 

– Hvilke knapper kan du trykke på i en sånn situasjon? 

– Det er viktig å ufarliggjøre fotballen litt også, skape frihet i gruppa og se muligheter i stedet for begrensninger. Det er ikke så jævla høyt nivå vi skal ut og møte. Vi skal ut i Norsk Tipping-ligaen på nivå fire. Det er ikke Real Madrid på motsatt halvdel. Selvfølgelig kan vi vinne mot alle lagene i denne avdelingen. Ikke bare kan vi, men vi bør ha som målsetting å vinne mot alle lag. Ingen av lagene vi møter er fantastiske, sier Kristoffersen.

Og legger til: 

– Ja, vi kommer til å tape noen kamper, og det må vi tåle. Kanskje spiller vi noen uavgjorte også. Men vi må ha åtte av de eplene opp i kurven. 

–  Du snakker om å ufarliggjøre. Hva sikter du til da? 

– Jeg lever litt etter dinosaur-tankegangen. Det er 65 millioner år siden de døde ut, og det er jo lenge siden, det. Men de var på jorda i 170 millioner år før det. Vi lever kanskje i 80 år, og nå har vi 100 dager som betyr mye for oss. I verdenssammenheng er det ikke så viktig. Folk kan senke de jævla skuldrene sine, stå samlet, ikke tenke eller føle, og bare gå for det hver jævla uka. Så enkelt, og så vanskelig, svarer Kristoffersen. 

Slik er fotballstilen hans

Når vi først er inne på dinosaurene: onde tunger vil kanskje hevde at Kristoffersen tilhører fotballens dinosaurer, nærmest som en ekstrem utgave av Drillo, der alt av innkast på motstanderens halvdel skal kastes langt inn foran mål, dødballer godt inne på egen halvdel slår inn i motstanders boks og så videre. 

Kristoffersen legger ikke skjul på at det blir en del langpasninger. Samtidig ønsker han å nyansere oppfatningen av at han spiller en rigid fotball som ikke finnes utviklende for fotballspillere.

– Det er en myte om at mine lag bare slår langt. Ja, vi slår en del langt. Jeg skal ikke nekte på det. Men det er aller mest mann mot mann-spillet som kjennetegner stilen min, som gjør at vi får brudd i veldig gunstige posisjoner. Den stilen førte Eik Tønsberg til poengrekord og opprykk til 2. divisjon med 23 seirer, to uavgjorte og ett tap, før vi ble nummer tre i 2. divisjon året etter som nyopprykket lag. Fordi vi var så jævla dyktige på akkurat den stilen. Dette har jeg tenkt å gjennomføre i Fram også. 

– Har du spillertypene som kan utføre stilen din? 

– Jeg tror jeg kan spille slik med alle mulige lag. Jeg har sett på flere av kampene til Fram, og skal bli enda bedre kjent med den i tiden framover. Men det er ikke sjelden jeg har fått spillere som har prestert litt middels, til å prestere veldig godt på kort tid. Så de kommer til å løfte seg, hver enkelt spiller, mest sannsynlig. Såpass selvtillit har jeg. Jeg er ikke redd for at de ikke skal tilpasse seg stilen min. Men det blir en omveltning for de. Det er lav risiko, hurtige angrep, mann mot mann og syke på dødball. Vi scoret 38 på dødball da vi rykket opp med Eik. Vi var Norges beste på dødball da. Men det handler egentlig om å få ballen oftest mulig inn i 16-meteren til motstander, sier Kristoffersen. 

Han snakker nærmest på inn- og utpust om dette temaet, og nevner også Drillos mentor Charles Reep, som ble 98 år gammel og døde i 2002. 

– Han var regnskapsfører, og analyserte 40 av sesongene i de engelske ligaene for å finne ut hva som betyr mest for resultater uavhengig av tidsepoker. Han fant én fellesnevner: ballen må oftest mulig inn i 16-meteren til motstanderen. Det er ganske logisk. Du ser det i slutten av kampene når lag trenger scoring, da dunker de ballen inn i 16-meteren. Når de ikke er så desperate spiller de gjerne ball på egen banehalvdel. Jeg er direkte der, så det blir en omveltning. 

Cocky-Kjetil

For selv om Kristoffersen er cocky, er det liten grunn til å være cocky som Fram-patriot om dagen. Ni poeng på 12 kamper og tredje sist på tabellen er utgangspunktet. Med 15 scoringer er det bare de to lagene under oss – Brumunddal og Bjørkelangen – som har scoret mindre. 

– Hvordan er filosofien din på siste tredel? 

– Der har spillerne stor frihet. Jeg flytter mye folk høyt i banen, så vi har masse folk i boks når det kommer innlegg. Vi kjører med vingbacker som pusher innlegg. Det er veldig gøy for vingbackene med denne stilen. Egentlig veldig moro for alle, for det blir mye mål. 

– Moro for midtbanespillerne også? 

– Som sagt, det blir en omveltning. Men du kommer til å se at folk som ikke skjønner hvor gode de er én mot én plutselig tenker «faen, jeg er jo bra én mot én.» Du får brudd i gunstige posisjoner. Vi må tenke på at det som har vært nesten ikke har gitt mål framover, og nesten ikke poeng. Så denne endringen vil mest sannsynlig føre til noe bedre, svarer Kristoffersen. 

Samtidig har en stor andel av Frams baklengsmål denne sesongen kommet etter stygge balltap på egen halvdel, og den type baklengsmål har Kristoffersen ambisjoner om å fjerne helt – mer eller mindre. 

– De baklengsmålene blir det lite av. Du ser det i VM nå også, se på Ståle mot Senegal, der Norge slår langt mot Sørloth. I internasjonal fotball føler jeg egentlig at jeg har ligget i forkant. Jeg velger å være så cocky å si det. Det enorme fokuset på ballbesittende fotball er litt på retur, sier 55-åringen. 

Før han understreker:

– For å være helt ærlig, så driter jeg i hvordan vi får poengene nå. Vi kan stå her 1. november med berget kontrakt. Jeg har alltid likt Fram. En arbeidsklubb med fighting faces. En klubb som alltid kommer tilbake. Sånn er det med Ørn, Eik og Fram, det er klubber som aldri gir seg. Nå står vi i dritten. Vi må opp derfra. Jeg håper folk i byen stiller opp på matcher, men til syvende og sist er det ingen andre som kan hjelpe oss. Dette må vi gjøre selv. 

Initiativet ble tatt fra klubbens side, og avgjørelsen kommer etter en samlet vurdering av den sportslige situasjonen. Etter at ti kamper av vårsesongen er unnagjort ligger Fram på nedrykksplass med åtte poeng. 

Fram Fotball takker Faisal for innsatsen og arbeidet han har lagt ned i sin tid i Fram, og ønsker ham lykke til videre i trenerkarrieren.

Assistenttrener Erik Biseth støttet av sportslig leder Kai Braathen vil lede laget inntil videre, og tar også hånd om lørdagens bortekamp mot Sarpsborg 08-2 i påvente av at en permanent trenerløsning kommer på plass.

Søndag ble det et sterkt gjensyn med både spillere, trenere og øvrige Fram-venner, da Britt uten forvarsel dukket opp på A-lagstreningen etter lang tids fravær. 

– Det var både rørende, vemodig og hyggelig å se dem igjen. Jeg tror jeg klarte meg tålelig bra. Vi snakket løst og fast om ting og tang, litt om meg og litt om dem. Det dreide seg ikke bare om meg, og det var jeg glad for, sier Britt. 

Hun omtaler bare spillerne som «gutta mine», og selv om fotball blir ubetydelig i møte med alvorlig sykdom, sørget Britt også for å minne dem om hva det handler om når Rælingen kommer på besøk til «Folkets kamp» mandag.

På sin faste plass

For første gang denne sesongen kommer hun til å være på plass i Framparken til en hjemmekamp, fra sin vante plass inne i spillertunnelen. 

– Gutta fikk litt voksenkjeft av mor i dag. «Nå må dere skjerpe dere», sa jeg. Herregud, det går ikke an å spille sånn når jeg har ligget og sett på dem på sykehus og sykehjem, sier Britt og ler. 

Humøret er slik vi kjenner det, det samme er den kjappe replikken, tross et alvorlig bakteppe som ville preget de fleste av oss. 

Om jeg hadde bodd alene, ville jeg vært død

For de siste månedene har ikke vært noe å spøke med for Britt. Det startet med svært hovne bein og en hastetime hos legen i mars. Hun fikk vanndrivende tabletter som hun tok tre dager på rad. Den siste av dagene – søndag 15.mars – gikk alt i svart. 

– Mamma (Reidun) fikk ikke lenger kontakt med meg. Om jeg hadde bodd alene, ville jeg vært død, forteller Britt. 

Hun ble hastet til sykehus i ambulanse, og husker ingenting før hun våknet igjen onsdag kveld. Da var hun operert for et livstruende blødende magesår. Britt ankom sykehuset med en blodprosent på tre, en verdi som for kvinner normalt skal ligge mellom 11,5-15. Hun fikk tilført ni enheter med blod. 

– Jeg skjønte ingenting da jeg våknet og ble fortalt at det var onsdag. Det er fire dager som er strøket fra hukommelsen min, sier Britt. 

Brutal beskjed

Dessverre skulle det komme flere dårlige nyheter. Da legene utførte en såkalt gastroskopi på henne, altså en undersøkelse der man fører et lite kamera gjennom svelget og ned i magen, ble det oppdaget noe urovekkende. 

– «Du har en sykdom på leveren din», sa legen til meg. Jeg ba ham kalle en spade for en spade og fortelle meg akkurat hva de hadde funnet. «Vi har ikke fått svarene på alle blodprøvene, men det ser ut som det er kreft i leveren.» 

Britt har fått beskjed om at hun ikke kommer til å bli frisk fra kreften. Akkurat hva det innebærer, er det ingen som vet. Men ettersom Britt liker klar tale er det like greit å stille spørsmålet rett ut: 

– Kan dette gå bra? 

– I utgangspunktet ikke. Det blir ikke bra, og svulsten i leveren kan ikke opereres. Men vi snakker om å holde kreften i sjakk, for den har ikke spredd seg til andre indre organer. Enn så lenge er det stabilt, sier hun. 

Både immunterapi og cellegift er to mulige behandlingsmåter. Ikke for å fjerne kreften, men for å holde sykdommen på avstand og bremse den så lenge som mulig. Hvor lenge er det vanskelig å si noe om. 

Det positive er at Britt har blitt bedre og bedre siden den traumatiske perioden i mars. Etter å ha vært innlagt på sykehus i Tønsberg er de siste åtte ukene tilbrakt ved Larvik Helsehus. 15. mai følte hun seg såpass frisk at det var på tide å reise hjem. 

Akkurat den datoen er litt ekstra spesiell av flere grunner: 15. mai i fjor døde Britts ektemann, Arild Mathisen, etter lengre tids sykdom. 

– Det var både litt vemodig og litt deilig. Alt ble liksom satt litt i perspektiv, sier hun. 

«Lev hver dag som det er din siste» er en setning man hører jevnlig. For flere av oss er det kanskje mer enn klisjé enn en leveregel. Men hvordan er det for noen som nettopp har fått beskjed om at kreften er uhelbredelig? 

Jeg kan ikke akkurat si at «gud, i april 2028 skal jeg gjøre det og det». Så dum er jeg ikke. Derfor er jeg veldig fornøyd hver dag jeg våkner og ikke har vondt.

– Er det sånn at man tenker «nå skal jeg kose meg skikkelig og unne meg noe ekstra»?

– He-he, ja, det blir vel litt sånn. Samtidig synes jeg jo at jeg har hatt det så bra ellers. Så hva skal jeg egentlig gjøre annerledes? Reise til utlandet, liksom? Det hadde jeg ikke orket, og i hvert fall ikke siden jeg da ville vært nødt til å bevege meg en del. Og det klarer jeg ikke nå. Men ellers synes jeg at jeg lever og ånder som jeg alltid har gjort, sier Britt. 

Og legger til:

– Nå tar vi sommeren først, og da er jeg fornøyd med det. Så kommer høsten, og da har mora mi bursdag. Så er det straks jul, og det beste jeg vet er jula. Da tar vi den også. Jeg deler litt opp i etapper. Jeg kan ikke akkurat si at «gud, i april 2028 skal jeg gjøre det og det». Så dum er jeg ikke. Derfor er jeg veldig fornøyd hver dag jeg våkner og ikke har vondt. «Så deilig, sol ute», tenkte jeg da jeg våknet i dag. 

Snaue to uker etter at Britt havnet på sykehus ble spillerne informert om situasjonen etter en trening. Flere tok beskjeden tungt, og da Britt var i god nok form til det, ønsket flere av dem å besøke henne på sykehuset. 

Snaue 40 år i Fram

Britt Hansen begynte å vaske drakter i Fram allerede høsten 1987. Da var hun 17 år. Siden har hun blitt værende. Helt fram til midten av mars i år sørget hun for at spillerne alltid kom til dekket bord på trening og kamp, og for at det alltid var hyggelig å komme til Framparken. 

Søndag var hun altså tilbake. Quiterio Alamo hentet henne hjemme en halvtime før treningen. 

– Jeg tror spesielt Marius (Jacobsen) var overrasket over å se meg i dag, etter å ha sett meg på sykehuset halvannen uke etter at jeg ble lagt inn. Da så jeg ikke veldig fresh ut, du kan jo tenke deg, ler Britt. 

– Marius sto på vaskerommet da jeg kom inn, og det ble stille noen sekunder da han snudde seg. «Å faen, er det deg, Britt!» sa han. Det var mange gode klemmer og gode ord. Det var fint. 

Britt er fortsatt sykmeldt en måned, og selv om hun beskriver egen form som «tålelig bra», er den ikke god nok til å gjenoppta arbeidet. Men det står definitivt ikke på lysten. 

– Jeg har jo veldig lyst, selv om jeg tviler på at jeg kan gå tilbake til full jobb, som jeg har hatt. Vi får se hvordan det går framover. Det som er veldig bra er at jeg ikke har noe smerter i det hele tatt. Jeg går ikke engang på smertestillende, og tar ikke så mye som en Paracet. 

– Er det et mål for deg å klargjøre garderoben til kamp igjen?

– Jeg synes i hvert fall det hadde vært trivelig å få bidra på den måten. Kreftoverlegen anbefaler ikke at jeg skal begynne å jobbe, i hvert fall ikke ennå. Jeg må nesten stole på dem og høre på hva de sier. Men bare det å komme ned i Framparken i dag var helt guddommelig! 

– Det virker som du ser ganske lyst på tilværelsen, tross en tøff diagnose? 

– Ja, jeg må jo det! Ikke minst når jeg fikk kommet meg til Framparken igjen også. Helt utrolig. Jeg har tenkt på det mange ganger, men ikke følt at jeg har orket rent fysisk. Så jeg har tatt det i mitt tempo. Mandag er det kamp. Og vinner vi ikke da… jeg veit da faen, altså. Da er det i hvert fall ikke min feil! 

– Jeg synes Fram virker som en veldig bra klubb å komme til. Jeg har forhørt meg med spillere som har vært her tidligere, og de har sagt at det er et fint sted å komme til for å utvikle seg. I tillegg er det veldig fine rammer rundt klubben, og en fin arena. Jeg er klar for bidra med det jeg kan for at vi skal kjempe i toppen, og aller helst klare et opprykk, sier 19-åringen. 

For et drøyt år siden fikk han prisen for «årets utvikling» da Pors 2 rykket opp til 3. divisjon. I fjor spilte han vårsesongen for rekruttlaget, blant annet kampen der vi sleit oss til 2-1-seier i Porsgrunn, før han i løpet av sommeren ble flyttet opp i A-stallen én divisjon høyere. 

Han er en moderne stopper som er bra med ball, som tør å utfordre og tre gjennom ledd

Der leverte han gode innhopp og fikk også sjansen fra start mot topplaget Brattvåg, som var nær ved å rykke opp i OBOS-ligaen. «Sigurd Skifjeld hadde to kamper som innbytter i 2. divisjon fra før. Søndag debuterte han fra start – og det med en bunnsolid kamp», skrev lokalavisa TA etter 1-1-kampen. 

God samtale med Faisal

«18 år gamle Sigurd Skifjeld ble kastet til ulvene like før pause i bunnoppgjøret mot Fløy, men leverte strålende i midtforsvaret sammen med sin nye makker Simen Østby», skrev samme avis etter 0-0-kampen. 

–Jeg har ikke opplevd å tape når jeg har spilt i PostNord-ligaen, så det er vel en ting å ta med seg! sier 19-åringen med et smil. 

– Hvorfor valgte du å gå til Fram?

– Jeg ønsker å etablere meg på et A-lag, og spille fast med en seniorgruppe. Jeg likte veldig godt samtalen med Faisal (Dahir), han hadde en tydelig plan for meg og for klubben, og det virket veldig interessant. Da jeg ikke fikk så tydelige signaler på at jeg kom til å spille fast på A-laget til Pors valgte jeg å ta turen til Fram, sier Sigurd. 

Det er naturligvis et valg Faisal er meget godt fornøyd med. 

– Sigurd er en ung og ambisiøs spiller. Han er en veldig dedikert og seriøs type, og veldig bra i garderoben. Det er akkurat de typene man vil ha i en gruppe. Han er en moderne stopper som er bra med ball, som tør å utfordre og tre gjennom ledd. Og så er det pluss at han kjenner godt til 4-3-3 systemet. Nå skal han få lov til å bli helt skadefri og bli matchet forsiktig, så tror jeg at dette er en spiller vi kommer til å få glede av gjennom sesongen, sier han. 

Skifjeld måtte nemlig operere skulderen sin i oktober, men er så godt som tilbake for fullt. Onsdag spilte han 45 minutter da Fram og Gjøvik-Lyn målte krefter i LSK-hallen. 

– Jeg er en midtstopper med god fysikk, duellsterk og god med ballen, oppsummerer 19-åringen selv. 

Stort kompliment

Vi kan legge til at han er 1.92 meter høy og like god med begge bein. Faktisk såpass tobeint at en tidligere trener måtte spørre ham hva som var hans foretrukne fot – etter å ha sett ham flere dager i uka i tre måneder… 

– Det er nok det største komplimentet jeg har fått som fotballspiller, sier han. 

19-åringen har gode idrettsgener fra foreldrene. Pappa er for eksempel tidligere norgesmester i vektløfting, men det er definitivt ikke derfra han har arvet høyden sin. 

– Pappa er vel bare 1.72, så vi har dratt noen historier om postmannen opp gjennom årene! Mamma er vel noen få centimeter høyere, så hun får ikke gå med hæler på fest, ha-ha! Bestefar er også ganske høy, så høyden har jeg nok derfra, sier han. 

– Hva vil du med fotballen? 

– Jeg vil bli best mulig og spille så lenge det er gøy. Jeg har lyst til å få ut mitt fulle potensial, og synes det er spennende å se hvor god man kan bli, svarer Sigurd. 

Vi gleder oss til å se ham ruve i Framparken i 2026! 

Papirer finnes her:

Papirer finnes her:

Årsmøtepapirer finnes her:

Følgende årsmøter er berammet for IF Fram i 2026

Fotball: Tirsdag 24.02.26 klokken 18.00 2.etg klubblokale

Håndball: Onsdag 25.02.26 klokken 18.00 2.etg klubblokale

Skøyter: Torsdag 26.02.26 klokken 18.00 2.etg klubblokale

IF Fram: Mandag 16.03.26 klokken 18.00 2.etg klubblokale

Saker som et medlem ønsker behandlet på årsmøtet må innleveres styret senest to uker før årsmøtet via mail post@iffram.no.

For å ha stemmerett og kunne velges til verv må man ha vært medlem av IF Fram i minst en måned, fylle minst 15 år i det kalenderåret årsmøtet avholdes, og ha gjort opp sine økonomiske forpliktelser til IF Fram. Alle medlemmer har uansett møterett, talerett og forslagsrett.

Årsmøtepapirer til de ulike årsmøtene vil bli lagt ut på hjemmesiden 1 uke før årsmøte.

Velkommen til årsmøter!

Med vennlig hilsen

IF Fram

21-åringen – som fyller 22 år om bare noen få dager – beskriver seg selv som en klassisk boks-til-boks-spiller på midtbanen. I Notodden ble han brukt mye på kanten, mens Fram-trener Faisal Dahir primært ser på ham som en indreløper. 

– Jeg ser veldig mye fotball i 2. og 3. divisjon, og visste litt om Jonatan fra tidligere. Da jeg så at han ikke skulle være med videre i Notodden var han en naturlig mann å ringe. Han passer veldig godt i spillestilen min, som en toveis indreløper som er bra med ball og flink til å tre gjennom, sier Faisal. 

Jonatan har møtt Fram som motspiller ved to anledninger: første gang våren 2024, da han og lagkameratene ble sendt ut av cupens 1.runde med 1-2-tap i Framparken. Den andre gangen i en treningskamp sist vinter, der Notodden vant 2-0 på Månejordet. 

– Jeg husker fra cupkampen at det var kult at det var en del folk på matchen, og bra kultur på den biten. Jeg håper vi trekker litt folk i år også, sier han. 

Tross sin unge alder har Jonatan allerede rukket å notere seg for 66 kamper i PostNord-ligaen for Odd 2 og Notodden. Referansene derfra er fine å ha med seg til Framparken. 

– Jeg ble oppringt av Faisal, som forklarte mer om prosjektet i Fram og spillestilen han kommer med. Det passet godt med hva jeg også ønsker, så det var en god match, sier han. 

Foreløpig har han bare vært med på to fotballøkter, etter at været i forrige uke satte en stopper for flere av treningene til A-laget. Men 21-åringen har allerede rukket å vise fram god frekvens og intensitet i spillet sitt. 

– Jonatan er en profil som passer veldig godt inn. Han er ung, ambisiøs og ønsker å utvikle seg. I tillegg har han en del målpoeng i seg, særlig i 2024, som jeg håper at han kan få ut her. Etter en litt vanskeligere sesong i fjor tror jeg at han få et slags gjennombrudd i år. Selv om Jonatan ikke er så stor er han tøff og trøkker til – og han er rolig og fin med ball, sier Faisal. 

Fram-debuten får han i vinteren første treningskamp tirsdag kveld, når 4. divisjonsklubben Langangen er motstander på Jotun Arena. Her vil i all hovedsak A-laget spille 1. omgang, mens U21-laget spiller 2. omgang. 

– Jeg har fått et veldig bra inntrykk av klubben. Det er en fin gruppe her og jeg har følt meg velkommen. Og så liker jeg veldig godt fotballen Faisal (Dahir) står for. På hver økt er det et spillmoment i alle øvelser, og alltid en baktanke. Jeg føler det er noe bra på gang her, sier 21-åringen. 

Tobeint og anvendelig

Han er anvendelig, tobeint og kan bekle flere posisjoner på banen. Ønskeposisjonen er indreløper, men Erlend har også vært innom back og kant. Og selv om det ikke er noen familierelasjon til den mest kjente Leonhardsen i Fotball-Norge, så har han løpskapasiteten på plass også. 

– Jeg liker best når jeg kan bidra mest mulig offensivt – drible og bruke fotballforståelsen.  Og så har jeg løpsstyrke og kan legge ned den defensive jobben også, sier han. 

Erlend er for tiden bosatt på Tjøme, men utelukker ikke å finne seg et krypinn i Larvik for å korte ned på reiseavstanden. Han liker nemlig aller best å bruke tiden sin på fotballrelaterte ting, også når han ikke er på trening. 

– Hva er ambisjonene dine som fotballspiller? 

– Jeg legger alt og litt mer i fotballen. Derfor bruker jeg også mye tid på det og prøver å finne en «edge», sier Erlend. 

Selv om han nesten blir litt forlegen av å snakke om det, nevner han et par av grepene som han bruker et par timer på hver uke – utenom de fysiske treningene.

Jeg høres sikkert ut som den fotballpsykopaten her nå!

For eksempel når han står på stuegulvet med VR-briller og et program som heter «Be your best» – der han øver på å orientere seg i kampsituasjoner. Og da er han ikke i Norsk Tipping-ligaen…

– Man blir satt inn i Premier League, Champions League og La Liga-settinger, og kan velge hvor på banen man vil være. Så blir man satt inn i noen scenarier der man får målinger på hvor mange ganger man ser rundt seg, valgene man tar og hvor optimale de er. Martin Ødegaard og flere av de store gutta bruker det. Det er veldig kult, så jeg får jobbet godt med å orientere meg, gliser Erlend. 

Og legger til:

– Dette er for spesielt interesserte. Jeg høres sikkert ut som den fotballpsykopaten her nå, ha-ha. 

Noterte feil nummer

Men er det noe både Faisal og sportslig leder Kai Bråthen liker er det spillere som brenner for å utvikle seg. Kai la første gang merke til Erlend da han som Runar-trener møtte Eik 2 i fjor.

– Erlend spilte indreløper, og i den kampen sleit vi veldig i 1. omgang, noe han var hovedgrunnen til. Han er veldig god begge veier, har bra fysikk, lederegenskaper, like god med begge bein og over snittet bra ferdigheter med ball, sier Kai.

Som innrømmer at han presterte å notere feil nummer på Erlend i den kampen – slik at den første henvendelsen gikk til en annen spiller enn planlagt…

– Men da jeg fant hvem den spilleren egentlig var, så tok jeg kontakt ganske raskt. Jeg fant fort ut hvor dedikert, ambisiøs og seriøs han er. Det er heller ingen ulempe at han kan bekle flere roller. Både Faisal og jeg er veldig glade for at Erlend har valgt oss, sier Kai.