Søndag ble det et sterkt gjensyn med både spillere, trenere og øvrige Fram-venner, da Britt uten forvarsel dukket opp på A-lagstreningen etter lang tids fravær. 

– Det var både rørende, vemodig og hyggelig å se dem igjen. Jeg tror jeg klarte meg tålelig bra. Vi snakket løst og fast om ting og tang, litt om meg og litt om dem. Det dreide seg ikke bare om meg, og det var jeg glad for, sier Britt. 

Hun omtaler bare spillerne som «gutta mine», og selv om fotball blir ubetydelig i møte med alvorlig sykdom, sørget Britt også for å minne dem om hva det handler om når Rælingen kommer på besøk til «Folkets kamp» mandag.

På sin faste plass

For første gang denne sesongen kommer hun til å være på plass i Framparken til en hjemmekamp, fra sin vante plass inne i spillertunnelen. 

– Gutta fikk litt voksenkjeft av mor i dag. «Nå må dere skjerpe dere», sa jeg. Herregud, det går ikke an å spille sånn når jeg har ligget og sett på dem på sykehus og sykehjem, sier Britt og ler. 

Humøret er slik vi kjenner det, det samme er den kjappe replikken, tross et alvorlig bakteppe som ville preget de fleste av oss. 

Om jeg hadde bodd alene, ville jeg vært død

For de siste månedene har ikke vært noe å spøke med for Britt. Det startet med svært hovne bein og en hastetime hos legen i mars. Hun fikk vanndrivende tabletter som hun tok tre dager på rad. Den siste av dagene – søndag 15.mars – gikk alt i svart. 

– Mamma (Reidun) fikk ikke lenger kontakt med meg. Om jeg hadde bodd alene, ville jeg vært død, forteller Britt. 

Hun ble hastet til sykehus i ambulanse, og husker ingenting før hun våknet igjen onsdag kveld. Da var hun operert for et livstruende blødende magesår. Britt ankom sykehuset med en blodprosent på tre, en verdi som for kvinner normalt skal ligge mellom 11,5-15. Hun fikk tilført ni enheter med blod. 

– Jeg skjønte ingenting da jeg våknet og ble fortalt at det var onsdag. Det er fire dager som er strøket fra hukommelsen min, sier Britt. 

Brutal beskjed

Dessverre skulle det komme flere dårlige nyheter. Da legene utførte en såkalt gastroskopi på henne, altså en undersøkelse der man fører et lite kamera gjennom svelget og ned i magen, ble det oppdaget noe urovekkende. 

– «Du har en sykdom på leveren din», sa legen til meg. Jeg ba ham kalle en spade for en spade og fortelle meg akkurat hva de hadde funnet. «Vi har ikke fått svarene på alle blodprøvene, men det ser ut som det er kreft i leveren.» 

Britt har fått beskjed om at hun ikke kommer til å bli frisk fra kreften. Akkurat hva det innebærer, er det ingen som vet. Men ettersom Britt liker klar tale er det like greit å stille spørsmålet rett ut: 

– Kan dette gå bra? 

– I utgangspunktet ikke. Det blir ikke bra, og svulsten i leveren kan ikke opereres. Men vi snakker om å holde kreften i sjakk, for den har ikke spredd seg til andre indre organer. Enn så lenge er det stabilt, sier hun. 

Både immunterapi og cellegift er to mulige behandlingsmåter. Ikke for å fjerne kreften, men for å holde sykdommen på avstand og bremse den så lenge som mulig. Hvor lenge er det vanskelig å si noe om. 

Det positive er at Britt har blitt bedre og bedre siden den traumatiske perioden i mars. Etter å ha vært innlagt på sykehus i Tønsberg er de siste åtte ukene tilbrakt ved Larvik Helsehus. 15. mai følte hun seg såpass frisk at det var på tide å reise hjem. 

Akkurat den datoen er litt ekstra spesiell av flere grunner: 15. mai i fjor døde Britts ektemann, Arild Mathisen, etter lengre tids sykdom. 

– Det var både litt vemodig og litt deilig. Alt ble liksom satt litt i perspektiv, sier hun. 

«Lev hver dag som det er din siste» er en setning man hører jevnlig. For flere av oss er det kanskje mer enn klisjé enn en leveregel. Men hvordan er det for noen som nettopp har fått beskjed om at kreften er uhelbredelig? 

Jeg kan ikke akkurat si at «gud, i april 2028 skal jeg gjøre det og det». Så dum er jeg ikke. Derfor er jeg veldig fornøyd hver dag jeg våkner og ikke har vondt.

– Er det sånn at man tenker «nå skal jeg kose meg skikkelig og unne meg noe ekstra»?

– He-he, ja, det blir vel litt sånn. Samtidig synes jeg jo at jeg har hatt det så bra ellers. Så hva skal jeg egentlig gjøre annerledes? Reise til utlandet, liksom? Det hadde jeg ikke orket, og i hvert fall ikke siden jeg da ville vært nødt til å bevege meg en del. Og det klarer jeg ikke nå. Men ellers synes jeg at jeg lever og ånder som jeg alltid har gjort, sier Britt. 

Og legger til:

– Nå tar vi sommeren først, og da er jeg fornøyd med det. Så kommer høsten, og da har mora mi bursdag. Så er det straks jul, og det beste jeg vet er jula. Da tar vi den også. Jeg deler litt opp i etapper. Jeg kan ikke akkurat si at «gud, i april 2028 skal jeg gjøre det og det». Så dum er jeg ikke. Derfor er jeg veldig fornøyd hver dag jeg våkner og ikke har vondt. «Så deilig, sol ute», tenkte jeg da jeg våknet i dag. 

Snaue to uker etter at Britt havnet på sykehus ble spillerne informert om situasjonen etter en trening. Flere tok beskjeden tungt, og da Britt var i god nok form til det, ønsket flere av dem å besøke henne på sykehuset. 

Snaue 40 år i Fram

Britt Hansen begynte å vaske drakter i Fram allerede høsten 1987. Da var hun 17 år. Siden har hun blitt værende. Helt fram til midten av mars i år sørget hun for at spillerne alltid kom til dekket bord på trening og kamp, og for at det alltid var hyggelig å komme til Framparken. 

Søndag var hun altså tilbake. Quiterio Alamo hentet henne hjemme en halvtime før treningen. 

– Jeg tror spesielt Marius (Jacobsen) var overrasket over å se meg i dag, etter å ha sett meg på sykehuset halvannen uke etter at jeg ble lagt inn. Da så jeg ikke veldig fresh ut, du kan jo tenke deg, ler Britt. 

– Marius sto på vaskerommet da jeg kom inn, og det ble stille noen sekunder da han snudde seg. «Å faen, er det deg, Britt!» sa han. Det var mange gode klemmer og gode ord. Det var fint. 

Britt er fortsatt sykmeldt en måned, og selv om hun beskriver egen form som «tålelig bra», er den ikke god nok til å gjenoppta arbeidet. Men det står definitivt ikke på lysten. 

– Jeg har jo veldig lyst, selv om jeg tviler på at jeg kan gå tilbake til full jobb, som jeg har hatt. Vi får se hvordan det går framover. Det som er veldig bra er at jeg ikke har noe smerter i det hele tatt. Jeg går ikke engang på smertestillende, og tar ikke så mye som en Paracet. 

– Er det et mål for deg å klargjøre garderoben til kamp igjen?

– Jeg synes i hvert fall det hadde vært trivelig å få bidra på den måten. Kreftoverlegen anbefaler ikke at jeg skal begynne å jobbe, i hvert fall ikke ennå. Jeg må nesten stole på dem og høre på hva de sier. Men bare det å komme ned i Framparken i dag var helt guddommelig! 

– Det virker som du ser ganske lyst på tilværelsen, tross en tøff diagnose? 

– Ja, jeg må jo det! Ikke minst når jeg fikk kommet meg til Framparken igjen også. Helt utrolig. Jeg har tenkt på det mange ganger, men ikke følt at jeg har orket rent fysisk. Så jeg har tatt det i mitt tempo. Mandag er det kamp. Og vinner vi ikke da… jeg veit da faen, altså. Da er det i hvert fall ikke min feil! 

– Jeg synes Fram virker som en veldig bra klubb å komme til. Jeg har forhørt meg med spillere som har vært her tidligere, og de har sagt at det er et fint sted å komme til for å utvikle seg. I tillegg er det veldig fine rammer rundt klubben, og en fin arena. Jeg er klar for bidra med det jeg kan for at vi skal kjempe i toppen, og aller helst klare et opprykk, sier 19-åringen. 

For et drøyt år siden fikk han prisen for «årets utvikling» da Pors 2 rykket opp til 3. divisjon. I fjor spilte han vårsesongen for rekruttlaget, blant annet kampen der vi sleit oss til 2-1-seier i Porsgrunn, før han i løpet av sommeren ble flyttet opp i A-stallen én divisjon høyere. 

Han er en moderne stopper som er bra med ball, som tør å utfordre og tre gjennom ledd

Der leverte han gode innhopp og fikk også sjansen fra start mot topplaget Brattvåg, som var nær ved å rykke opp i OBOS-ligaen. «Sigurd Skifjeld hadde to kamper som innbytter i 2. divisjon fra før. Søndag debuterte han fra start – og det med en bunnsolid kamp», skrev lokalavisa TA etter 1-1-kampen. 

God samtale med Faisal

«18 år gamle Sigurd Skifjeld ble kastet til ulvene like før pause i bunnoppgjøret mot Fløy, men leverte strålende i midtforsvaret sammen med sin nye makker Simen Østby», skrev samme avis etter 0-0-kampen. 

–Jeg har ikke opplevd å tape når jeg har spilt i PostNord-ligaen, så det er vel en ting å ta med seg! sier 19-åringen med et smil. 

– Hvorfor valgte du å gå til Fram?

– Jeg ønsker å etablere meg på et A-lag, og spille fast med en seniorgruppe. Jeg likte veldig godt samtalen med Faisal (Dahir), han hadde en tydelig plan for meg og for klubben, og det virket veldig interessant. Da jeg ikke fikk så tydelige signaler på at jeg kom til å spille fast på A-laget til Pors valgte jeg å ta turen til Fram, sier Sigurd. 

Det er naturligvis et valg Faisal er meget godt fornøyd med. 

– Sigurd er en ung og ambisiøs spiller. Han er en veldig dedikert og seriøs type, og veldig bra i garderoben. Det er akkurat de typene man vil ha i en gruppe. Han er en moderne stopper som er bra med ball, som tør å utfordre og tre gjennom ledd. Og så er det pluss at han kjenner godt til 4-3-3 systemet. Nå skal han få lov til å bli helt skadefri og bli matchet forsiktig, så tror jeg at dette er en spiller vi kommer til å få glede av gjennom sesongen, sier han. 

Skifjeld måtte nemlig operere skulderen sin i oktober, men er så godt som tilbake for fullt. Onsdag spilte han 45 minutter da Fram og Gjøvik-Lyn målte krefter i LSK-hallen. 

– Jeg er en midtstopper med god fysikk, duellsterk og god med ballen, oppsummerer 19-åringen selv. 

Stort kompliment

Vi kan legge til at han er 1.92 meter høy og like god med begge bein. Faktisk såpass tobeint at en tidligere trener måtte spørre ham hva som var hans foretrukne fot – etter å ha sett ham flere dager i uka i tre måneder… 

– Det er nok det største komplimentet jeg har fått som fotballspiller, sier han. 

19-åringen har gode idrettsgener fra foreldrene. Pappa er for eksempel tidligere norgesmester i vektløfting, men det er definitivt ikke derfra han har arvet høyden sin. 

– Pappa er vel bare 1.72, så vi har dratt noen historier om postmannen opp gjennom årene! Mamma er vel noen få centimeter høyere, så hun får ikke gå med hæler på fest, ha-ha! Bestefar er også ganske høy, så høyden har jeg nok derfra, sier han. 

– Hva vil du med fotballen? 

– Jeg vil bli best mulig og spille så lenge det er gøy. Jeg har lyst til å få ut mitt fulle potensial, og synes det er spennende å se hvor god man kan bli, svarer Sigurd. 

Vi gleder oss til å se ham ruve i Framparken i 2026! 

Papirer finnes her:

Papirer finnes her:

Årsmøtepapirer finnes her:

Følgende årsmøter er berammet for IF Fram i 2026

Fotball: Tirsdag 24.02.26 klokken 18.00 2.etg klubblokale

Håndball: Onsdag 25.02.26 klokken 18.00 2.etg klubblokale

Skøyter: Torsdag 26.02.26 klokken 18.00 2.etg klubblokale

IF Fram: Mandag 16.03.26 klokken 18.00 2.etg klubblokale

Saker som et medlem ønsker behandlet på årsmøtet må innleveres styret senest to uker før årsmøtet via mail post@iffram.no.

For å ha stemmerett og kunne velges til verv må man ha vært medlem av IF Fram i minst en måned, fylle minst 15 år i det kalenderåret årsmøtet avholdes, og ha gjort opp sine økonomiske forpliktelser til IF Fram. Alle medlemmer har uansett møterett, talerett og forslagsrett.

Årsmøtepapirer til de ulike årsmøtene vil bli lagt ut på hjemmesiden 1 uke før årsmøte.

Velkommen til årsmøter!

Med vennlig hilsen

IF Fram

21-åringen – som fyller 22 år om bare noen få dager – beskriver seg selv som en klassisk boks-til-boks-spiller på midtbanen. I Notodden ble han brukt mye på kanten, mens Fram-trener Faisal Dahir primært ser på ham som en indreløper. 

– Jeg ser veldig mye fotball i 2. og 3. divisjon, og visste litt om Jonatan fra tidligere. Da jeg så at han ikke skulle være med videre i Notodden var han en naturlig mann å ringe. Han passer veldig godt i spillestilen min, som en toveis indreløper som er bra med ball og flink til å tre gjennom, sier Faisal. 

Jonatan har møtt Fram som motspiller ved to anledninger: første gang våren 2024, da han og lagkameratene ble sendt ut av cupens 1.runde med 1-2-tap i Framparken. Den andre gangen i en treningskamp sist vinter, der Notodden vant 2-0 på Månejordet. 

– Jeg husker fra cupkampen at det var kult at det var en del folk på matchen, og bra kultur på den biten. Jeg håper vi trekker litt folk i år også, sier han. 

Tross sin unge alder har Jonatan allerede rukket å notere seg for 66 kamper i PostNord-ligaen for Odd 2 og Notodden. Referansene derfra er fine å ha med seg til Framparken. 

– Jeg ble oppringt av Faisal, som forklarte mer om prosjektet i Fram og spillestilen han kommer med. Det passet godt med hva jeg også ønsker, så det var en god match, sier han. 

Foreløpig har han bare vært med på to fotballøkter, etter at været i forrige uke satte en stopper for flere av treningene til A-laget. Men 21-åringen har allerede rukket å vise fram god frekvens og intensitet i spillet sitt. 

– Jonatan er en profil som passer veldig godt inn. Han er ung, ambisiøs og ønsker å utvikle seg. I tillegg har han en del målpoeng i seg, særlig i 2024, som jeg håper at han kan få ut her. Etter en litt vanskeligere sesong i fjor tror jeg at han få et slags gjennombrudd i år. Selv om Jonatan ikke er så stor er han tøff og trøkker til – og han er rolig og fin med ball, sier Faisal. 

Fram-debuten får han i vinteren første treningskamp tirsdag kveld, når 4. divisjonsklubben Langangen er motstander på Jotun Arena. Her vil i all hovedsak A-laget spille 1. omgang, mens U21-laget spiller 2. omgang. 

– Jeg har fått et veldig bra inntrykk av klubben. Det er en fin gruppe her og jeg har følt meg velkommen. Og så liker jeg veldig godt fotballen Faisal (Dahir) står for. På hver økt er det et spillmoment i alle øvelser, og alltid en baktanke. Jeg føler det er noe bra på gang her, sier 21-åringen. 

Tobeint og anvendelig

Han er anvendelig, tobeint og kan bekle flere posisjoner på banen. Ønskeposisjonen er indreløper, men Erlend har også vært innom back og kant. Og selv om det ikke er noen familierelasjon til den mest kjente Leonhardsen i Fotball-Norge, så har han løpskapasiteten på plass også. 

– Jeg liker best når jeg kan bidra mest mulig offensivt – drible og bruke fotballforståelsen.  Og så har jeg løpsstyrke og kan legge ned den defensive jobben også, sier han. 

Erlend er for tiden bosatt på Tjøme, men utelukker ikke å finne seg et krypinn i Larvik for å korte ned på reiseavstanden. Han liker nemlig aller best å bruke tiden sin på fotballrelaterte ting, også når han ikke er på trening. 

– Hva er ambisjonene dine som fotballspiller? 

– Jeg legger alt og litt mer i fotballen. Derfor bruker jeg også mye tid på det og prøver å finne en «edge», sier Erlend. 

Selv om han nesten blir litt forlegen av å snakke om det, nevner han et par av grepene som han bruker et par timer på hver uke – utenom de fysiske treningene.

Jeg høres sikkert ut som den fotballpsykopaten her nå!

For eksempel når han står på stuegulvet med VR-briller og et program som heter «Be your best» – der han øver på å orientere seg i kampsituasjoner. Og da er han ikke i Norsk Tipping-ligaen…

– Man blir satt inn i Premier League, Champions League og La Liga-settinger, og kan velge hvor på banen man vil være. Så blir man satt inn i noen scenarier der man får målinger på hvor mange ganger man ser rundt seg, valgene man tar og hvor optimale de er. Martin Ødegaard og flere av de store gutta bruker det. Det er veldig kult, så jeg får jobbet godt med å orientere meg, gliser Erlend. 

Og legger til:

– Dette er for spesielt interesserte. Jeg høres sikkert ut som den fotballpsykopaten her nå, ha-ha. 

Noterte feil nummer

Men er det noe både Faisal og sportslig leder Kai Bråthen liker er det spillere som brenner for å utvikle seg. Kai la første gang merke til Erlend da han som Runar-trener møtte Eik 2 i fjor.

– Erlend spilte indreløper, og i den kampen sleit vi veldig i 1. omgang, noe han var hovedgrunnen til. Han er veldig god begge veier, har bra fysikk, lederegenskaper, like god med begge bein og over snittet bra ferdigheter med ball, sier Kai.

Som innrømmer at han presterte å notere feil nummer på Erlend i den kampen – slik at den første henvendelsen gikk til en annen spiller enn planlagt…

– Men da jeg fant hvem den spilleren egentlig var, så tok jeg kontakt ganske raskt. Jeg fant fort ut hvor dedikert, ambisiøs og seriøs han er. Det er heller ingen ulempe at han kan bekle flere roller. Både Faisal og jeg er veldig glade for at Erlend har valgt oss, sier Kai.

Rollen er en viktig del av klubbens sportslige helhet og du blir en del av et trenerteam og et klubbmiljø som er opptatt av langsiktighet, utvikling og samhandling – både på og utenfor banen. Hos oss handler det ikke bare om resultater, men også om mennesker, kultur og identitet.

Arbeidsoppgaver

• Inngå i trenerteamet rundt A-laget
  
• Samarbeide tett med hovedtrener i planlegging og gjennomføring av trening og kamp
  
• Bidra i analyse, evaluering og videreutvikling av trenings- og kamphverdagen
  
• Følge opp spillere i hverdagen, både individuelt og i gruppe
  
• Bidra til å bygge og videreføre Fram sin sportslige kultur og verdigrunnlag
  
• Ved interesse og kompetanse: bidra i samhandling mot U21 / yngre spillere i A-lagsmiljøet
  

Kvalifikasjoner

• UEFA B-lisens er ønskelig, men ikke et krav
  
• Annen relevant trener- eller fotballfaglig utdanning vil bli vektlagt
  
• Erfaring fra trenerrolle, spillerutvikling og/eller arbeid i senior- og ungdomsfotball
  
• God forståelse for utviklingsprosesser i fotball
  
• Trygg og tydelig kommunikasjon i møte med spillere og støtteapparat
  

Personlige egenskaper

Vi ser etter deg som:

• Trives med å jobbe i team og bidra til et inkluderende og ambisiøst miljø
  
• Er relasjonssterk og trygg i rollen overfor spillere
  
• Jobber strukturert, er nysgjerrig og ønsker å utvikle deg som trener
  
• Identifiserer deg med Fram sine verdier og ambisjoner
  

Vi tilbyr

• En sentral rolle tett på A-lagsnivå og klubbens spillerutvikling
  
• Et tydelig rammeverk og et trenerteam som ønsker å utvikle seg sammen
  
• Mulighet for faglig utvikling og økt ansvar over tid
  
• Honorar/lønn etter avtale, tilpasset rolle og omfang
  

Søknad, CV og kontakt

Send søknad og CV, eller still spørsmål om stillingen, til:

Kai Braathen

Sportslig Leder Fram Fotbal

kai@iffram.no

94017835

– Jeg skal bli fotballspiller. Det er ikke noe annet jeg tenker på, sier Emil etter å signert for klubben han forlot som 12-åring. 

Etter et år i Stag gikk turen videre til Sandefjord Fotball, der han har holdt til siden. Som 15-åring fikk han to landskamper for Norge mot Portugal og Romania, og i fjor spilte han 22 kamper for Sandefjord 2 i Norsk Tipping-ligaen. 

–Stolte og glade

Den lettbeinte og tekniske kantspilleren noterte seg for seks scoringer, og er nesten like glad i å servere lagkameratene. 

– Beskriv deg selv som spiller? 

– Jeg er en spiller som er veldig god med ballen, teknisk god og flink til å finne lagkameratene. Folk synes det er gøy å se på meg, har jeg fått høre. Jeg håper å hjelpe til med målproduksjonen her i 2026, sier 18-åringen – som fyller 19 år 16. januar. 

Sportslig leder Kai Bråthen sier han har fulgt Emil siden han kom til SF som 14-åring – og forsto raskt hvorfor sandefjordingene ga ham proffkontrakt allerede som 15-åring. 

– Han ble tidlig lagt merke til, og PSV var nysgjerrige. Det ble prøvespill der i tillegg til et par kamper på G15-landslaget. Emil har ekstreme ferdigheter med ball og nese for målpoeng, som ikke er noen dårlig kombinasjon. Vi i Fram skal være stolte og glade for at en spiller som Emil valgte oss. Han er også en lokal gutt, som jeg vet mange setter stor pris på, sier han. 

Og legger til:

– Gutten er født i 2007, og hvis vi klarer å utvikle råskapen i ham – noe jeg vet at Faisal (Dahir) er i stand til – så kan Emil oppnå store ting. 

Jevard-Skuland er oppvokst i Hoffsgate, en liten langpasning fra hovedtribunen på Fram. Som liten bodde han nærmest i Framparken, og ofte så han A-laget spille kamp i «bakgrunnen» mens han selv trente på kunstgressbanen ved siden av. 

Drømte om hovedbanen som liten

– Hva fristet med Fram nå? 

– Det å prøve noe nytt, og da var det til Fram jeg ville for å få godfølelsen igjen. Jeg aner ikke hvor mange timer jeg har tilbrakt her i livet, men det er fryktelig mange. Men jeg har ikke spilt kamp på hovedbanen! Det har vært en liten drøm siden jeg var liten. 

– Hva er ambisjonen din? 

– Å slå til i Fram, og at det fungerer både for meg og laget. Jeg vil hjelpe Fram å vinne hver match, og stiller høye krav til meg selv. Jeg blir sinna hvis jeg gjør noe jeg ikke er fornøyd med, og det eneste jeg tenker på er å lykkes, sier Emil.